​«Dersom amming ikke allerede fantes, ville en som oppfant det i dag fortjene en Nobelpris i både medisin og økonomi.»

Keith Hansen - Økonom i Verdensbanken

 

Da jeg begynte å skrive denne boka, visste jeg at amming var viktig. Datteren min hadde nettopp selvavvent, og jeg hadde brukt de siste årene på å studere alt jeg kunne finne om amming. Samtidig hadde jeg hjulpet hundrevis av fortvilede kvinner med ammeutfordringer og begynte å ane konturene av et mye større, systemisk problem. Nå ville jeg finne ut hva i alle dager som hadde skjedd med «ammelandet» Norge. Hvorfor hadde situasjonen blitt verre igjen, når det gikk så bra i flere tiår? Hva kunne gjøres for å atter snu skuta? Og hvem sitt ansvar var egentlig dette; de enkelte mødrene eller systemet rundt dem? Som sagt visste jeg at amming var viktig, men at det påvirket så mye mer enn å stilne sulten hos små babyer, hadde jeg ikke forestilt meg. Når jeg nå vet det jeg vet, er jeg nødt til å stille spørsmålet: Hvor gikk det galt?

 

Rundt årtusenskiftet var Norge kjent som et foregangsland innen amming, og fagfolk valfartet fra hele verden for å studere Norges fantastiske ammesuksess. Vi hadde strålende statistikker og imponerende satsing fra både myndigheter, helseforetak og helsepersonell. Vi hadde snudd et synkende skip og lå i verdenstoppen. Alt var bare velstand i verdens rikeste land. Fra at knapt en tredjedel av babyene fikk morsmelk etter 3 måneder i 1967, var vi oppe i 88 % i 1998. Det må kunne kalles en revolusjon! Nå var det vel tid for å klappe seg på skulderen og hvile litt på laurbærene …?

Kanskje hvilen ble for lang og sløvende, for de siste 25 årene har skuta igjen begynt å synke. Myndighetene og helsetoppene klør seg i hodet, og skylda legges på mødrene. De er blitt late, de har ikke tid, de gir opp for fort. Sakte, men sikkert har amming gått fra å være et samfunnsanliggende til å være en privatsak, der vi ikke må presse eller mase så mødrene får dårlig samvittighet. Mamming før amming og Fed is Best er uttrykk som går igjen i debatten om spedbarnsernæring. Samtidig som amming fremsnakkes, er man raskt ute med å anbefale morsmelkerstatning (heretter også kalt MME) når ammingen går i vasken. Den fortvilte mammaen må få trøst og bekreftelse på at flaske er like bra, for det er ikke tid og ressurser til å faktisk hjelpe henne skikkelig med ammeutfordringene. Er dette en konstruktiv praksis?

 

Antall barn som var fullammet ved 4 md. var kommet helt ned på 39 % i 2019 (dette er de nyeste tallene vi har). Det er veldig, veldig mange som opplever at de enten må gi tilskudd av MME eller gi opp hele ammingen, lenge før anbefalingen om minimum 1 år, slik norske helsemyndigheter anbefaler. I kjølvannet av dette sitter fortvilte kvinner med blødende brystvorter og hjelpeløs forvirring over at noe som skulle være så enkelt, er så komplisert. Som føler sorg fordi instinktene deres overkjøres, og fordi de mister noe de kanskje ikke engang har ord for. Urinstinktene våre forteller oss at barnet vårt vil dø om vi ikke kan amme, og det er ikke rart om noen føler på sinne og frustrasjon mot sånne som meg som maser om viktigheten av amming, hvis de selv måtte gi opp lenge før de ønsket. Jeg har blitt kalt mammapoliti utallige ganger, men jeg gir meg ikke, for vi trenger å snu dette.

 

Etter å ha lest og studert og diskutert temaet de siste 13 årene, har jeg mange tanker og teorier. Det som står klarest for meg er at narrativet må endres fra individuelt ansvar til systemansvar igjen. Vi kan fremsnakke amming til vi blir fullstendig utmattet, men det hjelper lite når vi har en total systemsvikt som hindrer mødre i å nå ammemålene sine. Vi må øke kunnskapen om amming til alle forstår viktigheten og begynner å kreve sin rett i form av ressurser til barselomsorgen og kvalifisert hjelp til alle foreldre.